Trine om veien til å bli forbundssekretær: – Jeg pleier å si at i fagbevegelsen, der blir du kasta utpå det djupeste vannet som finnes

Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

Trine er fra et lite sted i Nannestad. Nannestad, som andre kanskje ville si er et lite sted, det var sentrum det. Dit var det en mil. Plassen het Ukkestad, og hadde fire hus. Der vokste hun opp med en far som var sjåfør for transportsentralen i Oslo, en mor som jobbet i hjemmesykepleien i Nannestad, og lillesøster Heidi. Det var ikke så veldig mye å finne på i den lille bygda.

– Vi løp rundt i skauen, fiska og bada i elva. Det var seks-sju unger til sammen i de fire husene. Da vi ble eldre utvidet vi radiusen med et par kilometer, og da var vi 10 – 12 unger til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Trine Hagen, forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet.

Brian Cliff Olguin

Dæhli ødela skigleden

De første årene var skoledagen tre timer, seint og tidlig annenhver dag. Det var en kilometer til bussholdeplassen, der det gikk rutebuss om morgningen, og skolebuss de dagene de begynte sent. Trine likte å gå på skolen. Men det var friminuttene som var best!

– Det å treffe folk å være sammen med venner, det var stor stas!

Skoletimene bød ikke på store problemer. Hun har alltid likt å lese og skrive.

– Mamma leste alltid for oss. Det var sånn det var når det ikke var så mange unger å leke med, og vi hadde ikke TV før langt ut på 1970-tallet.

Men gymtimene, det var ikke ukas høydepunkt.

– Jeg gikk i klasse med de ivrige skiløperne Jan Inge Bergseth og Bjørn Dæhli. Bjørn ødela alle gymtimene fra barneskolen og oppover, for alt skulle dreie seg ski! Og var det ikke ski, da var det fotball. Vi hadde Erling Hokstad som gymlærer, og han ble senere landslagstrener for damene i fotball.

– Så det er Bjørn Dæhli sin skyld at du ikke liker å gå på ski?

– Ja, det er i alle fall ham jeg liker å skylde på, ler Trine hjertelig.

Nei, for en ballredd skihater var ikke gym drømmen. Men de timene i musikken der de fikk lov å danse, det var storveis. Bare så synd at de måtte spille musikk i musikktimene også.

– Jeg prøvde å lære meg utallige instrumenter oppigjennom, men det er bare ikke mulig for meg å spille et instrument. Jeg pleier å si: Alle kan ikke spille – noen må danse også!

• Samleside: Arbeidsmandsforbundet 125 år

Trekkspill og Rørospols

Det var dansen som tok Trine med storm. Syv år gammel begynte hun på Gerd Moløkkens danseskole. Moløkken reiste rundt på grende- og kommunehus på hele Romerike og hadde danseskole. En gang i uka kom hun til Nannestad.

– Jeg elsket det! Jeg gikk hos Gerd fram til jeg ble tenåring, da begynte jeg i leikarringen Nanni. Der vare jeg fram til jeg flyttet til Tønsberg da jeg var 18-19 år gammel.

Valget falt lett. Begge foreldrene begynte med folkedans før døtrene, og faren var aktiv i Nannestad trekkspillklubb. I leikarringen var det dans en kveld i uka, og kurs i helgene. Det var turer, oppvisninger og obligatorisk oppmøte på 17. mai.

– Når du har vært på helgekurs for å lære Rørospols, når du har øvd inn den husken, da går det ikke an å gå i trapper etterpå!

Leikarringen var et bra sted å være i ungdomstiden.

– Det var et stort folkemusikkmiljø i bygda. Og vi var med på fester på Lyngås fra vi var 14 – 15 år gamle, sammen med mamma og pappa. Der var det folk i alle aldre, og vi lærte mye om dette og hint, ler hun.

Hun savner den aldersblandingen.

– En gang da datteren min var liten og jeg skulle på helgekurs med Arbeidsmandsforbundet, hadde jeg kjøpt billetter til Hellbillies til mamma, mannen min Rune, og Mina. Mina var seks år. Så fikk hun ikke lov å komme inn fordi de serverte alkohol! Er det mulig? Det var en utendørskonsert! Det er ikke rart at generasjonene ikke er sammen, når det er på den måten.

Og dansen? Den skal hun ta opp igjen når hun blir gammel og får god tid.

– Jeg var god til å danse, men jeg vet ikke om jeg er god til å danse nå. Det er ingen som danser lenger! Før kunne alle danse. Nå må du dra på dansegallaer i helgene for å danse, og det orker jeg ikke. Men når jeg blir gammel og får god tid, da skal jeg begynne å danse igjen!

Kokk og helsesekretær

Barne- og ungdomsskolen gikk, og videregående kom. Trine valgte kokkelinja på Mork videregående skole.

– Fra åttende hadde jeg helgejobb som servitør hos Nannestad kafe- og selskapslokale på kommunehuset, og da fant jeg ut at jeg kunne bli kokk.

Etter et år på skolen bar det ut i arbeidslivet, hos Skårer kafe – og selskapslokaler. Der lagde hun koldtbord og festmiddager. Planen om å bli resturantkokk endret seg. Jobbing til alle døgnets tider gikk utover helsa. Hun mistet døgnrytmen og klarte ikke å sove.

– Det var da en av de mer garvede kokkene anbefalte meg å ta en øl før jeg dro hjem, så ville jeg være avslappet og klar til å sove når jeg kom hjem, at jeg bestemte meg for at resturantkokk ikke var for meg.

Derfor tok hun et år til på skolen for å bli institusjons-kokk. Men hun kom aldri ut i læra.

– Dette var på 1980-tallet. Det var finanskrise, og det var ingen læreplasser å oppdrive. Så jeg jobba noen år til på Skårer som ufaglært kokk. Så fant jeg meg en kar, gifta meg og flytta til Tønsberg.

Paret fikk en datter, og flyttet til Horten.

– Etter fem år i Horten tok forholdet slutt, og jeg flytta hjem.

Datteren Anne-Lise var fem år da foreldrene ble skilt. Annenhver helg var hun hos faren, resten hos Trine.

– Det ble mye kjøring, for å si det sånn. Det var stor lykke den dagen Anne-Lise sa hun kunne kjøre ferja fra Horten til Moss alene, smiler Trine.

Trine la kokkedrømmen på hylla, og begynte på helse- og sosialfag, igjen på Mork videregående. Hun skulle bli helsesekretær.

– Mork var verdens beste videregående! I utgangspunktet hadde det vært en gammel husmorskole, med fjøs, stall og plommetrær. Det var et stå fantastisk sted å være: Det var ingen tvil om at det var dit jeg skulle søke meg tilbake. Dessverre er den nå lagt ned, og gjort om til seniorboliger.

Det første året tok hun på dagtid. Andre året tok hun som kveldskurs, mens hun jobba fulltid i kantina på SAS teknisk på dagtid. Hun hadde møtt en ny mann, Rune, og de kjøpte hus og flyttet til Eidsvoll.

I desember 2001 ble hun autorisert som offentlig godkjent helsepersonell, som helsesekretær.

Diplomet henger på veggen hjemme i Eidsvoll, som bevis. For hun begynte aldri å jobbe som helsesekretær. Gardermoen hadde tatt henne.

Gardermoen

I 1999 kom flyplassen på Gardermoen inn i Trines liv som arbeidsplass. Etter å ha jobbet på kantina på SAS teknisk, jobbet hun på flere kantiner tilknyttet flyplassen.

Da hun skulle tilbake til arbeid etter mamma-permisjonen i 2004, fikk ikke Mina barnehageplass. Trine tok et år til med permisjon, og dreiv barnehage hjemme. Da hun skulle tilbake til flyplassen året etter, hadde ISS overtatt kantinedriften etter Eurest.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dattera til Trine, Mina, var fem år da moren ble aktiv i fagbevegelsen. - Uten støtte på hjemmebane hadde det aldri gått, sier Trine.

Brian Cliff Olguin

– Jeg tenkte: Jeg gidder ikke å jobbe for ISS.

Men penger måtte hun ha. Det hadde blitt full barnehagedekning i kommunen.

– Dermed forsvant ungene mine til de kommunale barnehagene. Det var sikkert bra for dem, ler Trine.

Så hun ringte en venninne som hadde blitt renholdsleder på terminalen, og spurte om hun hadde noe jobb. Det hadde hun, og Trine begynte som ringevikar - for ISS.

– Det passet meg egentlig fint den gangen, å kunne jobbe når det passet. Og så fikk jeg fast jobb etter hvert.

Ifølge forbundssekretæren er terminalen på Gardermoen et spesielt sted å jobbe som renholder.

– Enten så orker du det ikke, eller så synes du det er det beste stedet i verden å være.

Det er en egen puls innenfor sikkerhetskontrollen. Alle de 15.000 ansatte på flyplassen er dine kollegaer. Alle stillinger er viktige. Svikter det et sted, svikter det over alt.

– Jeg har mange meninger om OSL og Avinor, men den vanvittige teamfølelsen som de klarer å bygge, den er de dritgode på! Det er oss mot alle de sure, gretne passasjerene. Når man får det kortet rund halsen, da er man en del av det!

Feil dør

Året etter var det lønnsoppgjør. Hun som var tillitsvalgt for renholderne på Gardermoen, Bjørg Nordby, kom til Trine og lurte på om hun ikke ville melde seg inn i fagforeninga.

– Jeg var ringevikar, og tenkte: Nei det gidder jeg i alle fall ikke!

Hun hadde aldri vært opptatt av politikk. På skolen hadde hun sett på elevrådet som et mas. Det lengste hun hadde strekt seg, var den gang hun gikk i et 1. mai tog som 16-åring. For å bære dusken til fana.

– Bortsett fra å stemme ved valg, hadde jeg ikke en politisk nerve i det hele tatt før jeg ble godt voksen, forteller Trine.

Likevel. Hun begynte å følge med litt. Året etter meldte hun seg inn. Renholdet på flyplassen var blitt satt ut på anbud, og i 2008 skulle AB Solutions ta over.

– Vi visste det god tid i forveien. Bjørg skulle bytte jobb, og gi seg som tillitsvalgt. Da de skulle ha medlemsmøte for å velge ny tillitsvalgt, var strategien min å hold meg unna. For jeg visste spørsmålet ville komme.

For selv om hun ikke var interessert i fagforeningsarbeid eller politikk, så hadde hun jo sett av det var forskjell på folk. Og hun likte det ikke.

– Vi var åtte – ti norske renholdere av 200. Jeg så at det var stor forskjell på hvordan jeg hadde det på jobb, og de andre som ikke var norske. Det var urettferdighet. Og det var ikke bra. Jeg skjønte jo såpass at eneste måten å gjøre noe med det på, var via fagforeninga.

Men altså. Det medlemsmøtet, det skulle hun ikke på. Hun hadde nok med full jobb og to unger. Men så falt det seg sånn at hun måtte innom pauserommet før hun skulle hjem. Og da gikk det som det måtte gå.

– Jeg gikk inn feil dør, og så ble jeg tillitsvalgt, ler Trine.

Bratt læringskurve

Så var hun blitt tillitsvalgt for renholderne på Gardermoen, uten noensinne å ha vært på et møte i fagforeninga. Først noen måneder i ISS, deretter i AB Solutions, som tok over renholdet i februar 2008.

Heldigvis hadde hun mennesker rundt seg som fulgte henne opp.

– Torunn Nerby, som var hovedtillitsvalgt i ISS, var veldig på. Hun mente jeg hadde noe for meg, og fikk meg på introduksjonskurs. Selv syntes jeg ikke jeg hadde så mye å bidra med, men hun så vel en kime til noe da!

Nerby tok med seg Trine til bransjesamling for renholderne på Hamar.

– Jeg skjønte ikke en dritt! Erna Hagensen kom bort til meg og spurte hva jeg tenkte om frontfagsmodellene, og jeg tenkte: Hva faen er det for noe?

Det første året satt hun bare og gapte.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MINNER: Her kan man blant annet se Trines gamle kort fra tiden på Gardermoen.

Brian Cliff Olguin

– Læringskurven var kjempebratt! Alt var fremmede ord og uttrykk! Jeg tenkte: Hva har jeg begitt meg ut på? Det sies at man skal kunne krabbe før man kan gå. Jeg pleier å si at i fagbevegelsen, der blir du kasta utpå det djupeste vannet som finnes, så ser vi om du finner veien til overflata eller ei.

Men hun drukna ikke. Ifølge henne selv fant hun veien til overflaten takket være Geir Gamborg-Nilsen, distriktssekretæren i avdeling 2 Oslo/Akershus.

– Hadde ikke han vært krykka mi de to første årene, hadde jeg aldri klart det. Han var helt avgjørende! Jeg kunne ringe ham om alt. Han var med meg på de første møtene med bedriften, og hadde verdens størst tålmodighet. Helt til han en dag sa: Trine, dette greier du selv – ring meg hvis det er noe. Det var en skummel dag, men det gikk jo bra!

Intensive år

Det var noen intensive år som fulgte. Hvor mye tid hun bruke på fagforeningsarbeid, før hun fikk tid til tillitsvalgtsarbeid i arbeidstiden? Hun aner ikke.

– Jeg har ikke den fjerneste ide! På flyplassen jobbet medlemmene døgnet rundt, og tenkte ikke nødvendigvis på at de skulle ringe meg på dagtid. Det gikk mye tid på kvelder og helger. Samtidig som jeg måtte kurse meg opp sjøl.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MEMORABILIA: Veggen på hjemmekontoret hennes vitner om fine minner.

Brian Cliff Olguin

Heldigvis var det stor aktivt på LO Øvre Romerike, som hadde lokaler ikke langt fra flyplassen.

– Jeg slapp å være langsveifarer for å dra på kurs. Det passer meg veldig bra!

Samtidig med at Trine skolerte seg, måtte bedriften også skoleres.

– Det var ikke tariffavtale der engang da de tok over renholdet på Gardermoen. Og ikke visste de hva de skulle med en tillitsvalgt. Den gangen var det en liten bedrift, der eierne fremdeles gjorde mye selv. Det var ingen stor stab. Det hele var litt gründeraktig.

Det utviklet det seg til et bra samarbeid mellom Trine og bedriften.

– Etter hvert fikk jeg «nødvendig tid» til tillitsvalgtsarbeid. Selv om ikke det var all tid jeg trengte. På flyplassen ville det vært 100 prosent. Kollegaene mine dekka for meg de dagene jeg hang mer rundt med telefonen enn jeg svingte moppen. De tok litt på mine områder fra alle kanter. Uten dem hadde det aldri gått!

Fire år etter var det ISS som igjen vant anbudet på renholdet på flyplassen. Trine ble frikjøpt på heltid for å jobbe med virksomhetsoverdragelsen. Samtidig ble hun hovedtillitsvalgt i bedriften.

– Bedriften vokste, og det var ikke tillitsvalgte i resten av landet. AB hadde begynt å skjønne fordelen av å ha en tillitsvalgt, og jeg ble brukt mer og mer over hele landet.

Da virksomhetsoverdragelsen fra AB til ISS var gjennomført, ville hun ikke være med over til ISS. AB hadde fortsatt hittegodsen på flyplassen, og Trine begynte der tre dager i uka, og jobbet som tillitsvalgt to dager i uka.

– Men jeg var så mye borte fra hittegodsen på grunn av vervet mitt, at hun som var sjefen der sa: dette går ikke, jeg klarer ikke å lage vaktlister som fungerer med deg på lista. Da ble løsningen at jeg ble heltids frikjøpt.

Samtidig hadde hun engasjert seg i styret i avdeling 2 Oslo/Akershus. Fra å være vara til styret i 2008, til å bli leder av avdelingen i 2015. Et verv hun hadde fram til landsmøtet i 2019, da hun ble valgt til forbundssekretær.

Struktur

Hvordan får man så hverdagen til å henge i hop, med så mye å gjøre? For det første må bakkemannskapet hjemme stille opp.

– Mina var jo ikke gammel da jeg begynte. Hvis ikke Rune hadde stilt opp, da hadde det ikke gått.

Det har vært diskusjoner i heimen oppgjennom årene.

– Men det er klart. Rune har skjønt at dette vært viktig. Ikke bare for meg, men for medlemmene mine, bransjen og forbundet.

Dernest må det være struktur i hverdagen.

– Husarbeid har vært nedprioritert. Det skjer på søndager! Fredager er stort sett hellig, mens søndager er jobbdager. Da gjøres alt klart for uka.

Det ble også lettere da hun ble leder av avdeling 2.

– Som leder kan du bestemme, og jeg bestemte at møtedager, det er onsdag kveld.

Det har ikke blitt mindre å gjøre etter hun ble forbundssekretær. Noe hun for øvrig aldri planla å bli.

– Nei, aldri! Det var noen som sa til meg under landsmøtet i 2015 at neste gang, da er det din tur. Men det er så mange dyktige tillitsvalgte i renhold at det kunne jeg ikke ta seriøst en gang.

Dessuten hadde jeg det bra der jeg var.

Men da valgkomiteen tok kontakt med henne noen måneder før landsmøtet i mai i fjor, sa hun ja. Og ble enstemmig valgt inn til forbundsledelsen.

Det har vært en overgang å bli forbundssekretær.

– Det har blitt litt gaping igjen, for å si det sånn! Heldigvis er nestlederen i forbundet, Brede, fra renholdsbransjen. Det er godt å være to, for det er en bransje med fryktelig mange vanskelige og mange rare saker. Men nå sier Brede at jeg ikke får lov å si at jeg er ny lenger, ler hun.

Nå er det Trine som har hovedansvaret for renholderne i Arbeidsmandsforbundet. En bransje som brått ble veldig synlig da korona-viruset kom. Arbeidsmandsforbundet har alltid sagt at renholderne er viktige.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PUSLE: For å koble av pleier Trine å sette samme puslespill.

Brian Cliff Olguin

– Nå får plutselig alle se hvor viktig det er å ha renholdere med riktig kompetanse!

– Det er så viktig at renholderne får betalt for jobben de gjør, fortsetter hun.

Hun viser til renholdsdommen som kom i august i fjor. Den slo fast at en renholder som jobber hos to forskjellige kunder, men for samme arbeidsgiver, ikke har krav på å få betalt for tiden det tar å reise mellom de to kundene. Men hvis renholderen har oppdrag på to forskjellige steder for samme kunde, da skal reisetiden være betalt. Renholdere som jobber på patruljetjeneste, har også krav på betalt reisetid.

– Vi snakker om en bransje med lav lønn, og små stillinger. Vi snakker ikke om 100 prosents stillinger med over 500.000 kroner i lønn. Det å få betalt for all tid man er på jobben, er et must for renholderne!

Nå er målet at når virus-trusselen en gang forsvinner, da skal det fortsatt være innlysende for alle at renhold er en viktig bransje.

– Og at renholderne får betalt for all arbeidstid, og fortjener høyere lønn!

HJEMMEKONTOR: Fot Trine som har vært vant til hjemmekontor i mange år har ikke koronatiden betydd store endringer.

Brian Cliff Olguin